Jeg savner deg, pappa. (Juliane Jorn)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Jeg savner deg, pappa.



Når jeg var en liten jente, så fikk jeg en av de verste nyhetene i verden. Mamma og pappa skulle skilles. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var , men det er nok en god del år siden.
Jeg ville ikke tro at det var sant... Jeg løp bort til pappan min, og gråt. Jeg husker ikke helt hva som skjedde etter det. Men du flyttet hvertfall opp til Krokåsfeltet, og det var greit det, for jeg fikk jo besøkt deg annenhver helg.  Det var ganske koslig hos deg, vi hørte mye på musikk og så ofte filmer sammen. Meg, deg, søsteren min (Nathalie) og broren min (Henrik). Alt var som normalt, bare uten mamma.
Men en dag, fikk vi vite at du hadde reist til Canada. Du skulle bare være der en uke, sa du. Og det var du, men du reiste flere ganger etter det. Til slutt endte det opp med at du flyttet dit. Jeg var helt knust, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Bare forlate oss på den måten? Hvordan kunne du etterlate deg en så stor sorg som du gjorde? Unnskyld, men hva faen tenkte du?
Jeg  sitter igjen her i dag, gråter ofte over deg. Årene opp igjennom har vært tunge. Du har jo kommet på besøk og alt slikt, men det er virkelig ikke det samme. Istedet for å skrive opp alt på nytt, kan jeg legge ut det ene notatet mitt fra facebook:


Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

Du var pappaen min. Du er pappaen min..

Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor du valgte å flytte fra oss, og vekk fra familien ...

Hva tenkte du på ? Virker ikke som du tenkte så særlig på barna dine når du gjorde det ..

Men du sa aldri unnskyld for det du gjorde heller .

Men det aller verste er å kjenne et slikt tomrom, å gå resten av livet og kjenne at noe mangler..

Du sårer meg , pappa.

Du kunne komme til Henrik og Nathalie sin konfirmasjon, men ikke min.. Greit at du kanskje ikke har råd til det, men du kunne tenkt på det litt før ...

Jeg føler du ikke bryr deg så mye. Du ringer nesten aldri lenger. Og når du først ringer, sier du det samme om og om igjen.. Alltid det samme gamle.. Hva vi har gjort på, om det har skjedd noe nytt..

Alltid det samme...

 

Jeg tenker ofte på deg. Prøver å huske ansiktet ditt. Noe som ikke er lett, uansett hvor hardt jeg prøver ..

Jeg ser på gamle bilder, fra den gang jeg var liten og sov i armkroken din. Hvorfor kan jeg ikke spole tilbake tiden, og få det slik igjen? Ligge sovende, trygt i pappan min sin armkrok....

Det begynner å bli rart å kalle deg "faren min"... det føles ikke som du er faren min lengre... Vet ikke hvorfor, kanskje fordi vi såvidt snakker sammen ? Du snakker egentlig mest med Nathalie og Henrik .. Skulle gjerne snakket mer med deg jeg og, men det er ikke lett for meg, når jeg såvidt kjenner deg... Forstår du ?

 

Når jeg er hjemme hos andre venner, ser jeg på deres familie .. De fleste av dem har en far.  Jeg misunner dem. Uansett hvor mye de krangler med faren sin, eller hvor vanskelig det er å bo med han, så misunner jeg dem så grådig.. For jeg har ikke en far som bor hjemme og kjefter og ler med meg.. Jeg opplever det ikke på samme måte som dem...

 

Og noe jeg er redd for, er at jeg aldri får se deg igjen ... Hvem vet ? Hvordan kan jeg vite at du kommer hjem igjen ?

Skal det ta tre år til før du kommer hjem igjen ? Da er jeg atten år .. Ting forandrer seg, pappa ... Kanskje vi mister kontakten og vi aldri møtes igjen ..

 

Men jeg vil ikke tenke sånn... men jeg gjør det... Det gjør det også vanskelig å sove . Når jeg lukker øynene, og prøver å sove, tenker jeg ofte på deg... Og det gjør vondt.. Jeg liker ikke å tenke på deg lengre... Jeg kjenner deg ikke ... Når du var hjemme, var det nesten feil å kalle deg "pappa"... Det var rart, og uvandt.. og nytt....

Men, kommer du hjem flere ganger ? Eller ikke ?

Jeg vet ikke om jeg vil ha deg hjem en gang ...

Du kommer hjem, jeg knytter meg til deg, du reiser, og det er akkurat som å miste deg på nytt ... Det blir bare verre og verre.. Hvorfor slutter du ikke bare å ringe ..? Jeg sier det ikke for å være frekk.. hver gang jeg legger på, etter å ha snakket med deg, får jeg vondt inni meg .. Et stort tomrom.. hvem kan fylle det? Ingen, bortsett fra deg...

 

Hadde du visst hvor ofte jeg gråt over deg, og det du gjorde... jeg tror du hadde blitt sjokkert.... Jeg pleier ikke å gråte over så mye lengre, men jeg gråter bare ved tanken av deg.. Ville du at jeg skulle ha det sånn ? At vi skulle ha det sånn? Meg, Nathalie og Henrik? Ikke vet jeg ...

 

Men du vil alltid være pappaen min... Håper du er lykkelig slik du har det nå.

 

Evig glad i deg. 




  • 5 kommentarer


    26.12.2011 kl.02:16

    Fy fader, sterk og fint skrevet :) <3 det var leit med faren din :(
    jeanette Dagsland26.12.2011 kl.23:54

    Det var fint skrevet , juliane !

    tårene kom frem der ..

    glad i deg <3
    Nathalie27.12.2011 kl.00:26

    Du vet godt at vi føler det samme Juliane, og du kan snakke med meg om det.. Jeg husker godt at vi snakket om dette ofte før, og vi begynte og grine og mamma kom ned og snakket med oss om det, så sov vi på samme rom den natten. vi har slete alle sammen siden dette skjedde, og du er ikke oppmerksomhetssyk som skriver dette, da hadde jeg vært det og, hvis du ser på notatene mine på face ser du at jeg skrev noe til pappa som jeg la ut der.. bare si ifra hvis du vil snakke mer om det, vi er her alltid for hverandre <3 er utrolig glad i deg lillesøss :)
    amaliejosefinee28.12.2011 kl.04:13

    Juliane.. for det første ville jeg bare si at du er utrolig flink til å blogge.. noe som mange andre ikke er. Du har flotte ord, og er kjempe flink med å skrive ting, som ikke sårer, men man blir rørt av.

    Vet at det ikke er lett.. har det litt på samme måte jeg også, bare at min far bor på herdla, noe som jeg hater.

    MEN , jeg tror ikke han ikke tenker på deg, for det gjør han nok. jeg tror nok han angrer på det han har gjort.. bare forlatt dere sånn som det, er egentlig utrolig ufølsomt.

    Syns utrolig synd i deg juliane.. jeg er her for deg, når du enn trenger meg.. jeg vet at faren din tenker på deg, snakker om deg, og savner deg. Jeg bare har det på følelsen.. hehe, vet at jeg ikke er riktig klok, men ingen foreldre glemmer barna sine helt. Ihvertfall ikke en herlig jente som deg.

    Jeg vil alltid være her for deg juliane, så lenge du vil snakke. Så armene mine er åpne, og visst du trenger en skulder å gråte på, så er det bare til å komme.. <3

    bamseklem fra amalie graave <3
    Malin29.12.2011 kl.14:30

    Støtter deg juliane<3 sterkt og utrolig skrevet

    fikk tårer i øynene her..<3 glad i deg<3

    Skriv en ny kommentar

    hits