Juliane Jorn - Legg meg til som venn !:)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Vondt



Du har ødelagt meg. Du har ødelagt mer enn du aner. Jeg orker ikke mer. Orker ikke vente på meldinger, eller vente på svar på meldinger. Orker ikke tenke på deg, orker ikke tenke på om du har tatt deg bryet til å i det hele tatt tenkt på meg i dag. Jeg vet ikke hvor stor del av livet ditt jeg er lengre. Jeg er bare en jente du snakker med. Kanskje du til og med syntes jeg er irriterende? Du har jo ditt og styre med, og her kommer jeg og plager deg med meldinger, som jeg ikke en gang vet om du gidder å lese. Jeg vet at du har ignorert mange av meldingene jeg har sendt. Har liksom aldri giddet å svare. Og når vi møtes later vi som ingenting. Ingenting av det vonde har skjedd. For nå er vi sammen. Og da er alt bra.
Tror du hvertfall...
Hadde du kjent det jeg følte inni meg, hadde du kanskje forstått mer, hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. Men jeg kan ikke få deg til å føle det, men jeg kan prøve å forklare det. Det føles som du slår meg i magen. Hardt. Kaster meg i bakken, tramper på meg, spytter på meg, før du drar igjen. Og jeg ligger der, og har vondt. Sånn er det hver gang. Jeg prøver alltid å snakke med deg, men klarer ikke. Vil ikke ødelegge den lille tiden vi har sammen. Vil at den tiden skal være fin. For jeg ser deg nesten aldri.. De gangene vi skal møtes, avlyser du. Og det gjør vondt. Du sårer meg. Tenk over det. Føler du deg truffet? Bra. Håper det gjør vondt.

  • I´m still alive but I´m barley breathing




    Enkelte ting blir aldri bedre. Jeg klarer nesten ikke å se folk i øynene lengre, spesielt ikke h*n... Jeg vil ikke at h*n skal finne ut av sorgen jeg bærer på, vil ikke at h*n skal finne ut at jeg gråter så ofte...
    Jeg vil ikke at noen skal se meg gråte. Jeg må prøve å være sterk, selv om det ikke alltid er lett.

    Ting som har skjedd for lenge siden, kommer brått tilbake igjen. Og det trekker meg ned. Men jeg skal holde meg oppe. Jeg må det.

    Jeg skal ikke la sorgen vinne. Ikke denne gang.
    Jeg reiser altså snart. Det blir bra, samtidig tungt. Selvom det bare er 4 dager. Det blir bra å komme vekk fra øyen, jeg hater virkelig Askøy. Jeg kan nesten ikke vente med å flytte herfra!
    Det blir tungt, for jeg får ikke se BT på en stund. Virker kanskje helt teit, men jeg har vært uten han i bare to dager, og jeg sitter og holder på å gråte allerede. Det er tyngre enn dere aner. 
    Men... jeg får håpe dagene går fort, og jeg får være sterk. 
  • Jeg savner deg, pappa.



    Når jeg var en liten jente, så fikk jeg en av de verste nyhetene i verden. Mamma og pappa skulle skilles. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var , men det er nok en god del år siden.
    Jeg ville ikke tro at det var sant... Jeg løp bort til pappan min, og gråt. Jeg husker ikke helt hva som skjedde etter det. Men du flyttet hvertfall opp til Krokåsfeltet, og det var greit det, for jeg fikk jo besøkt deg annenhver helg.  Det var ganske koslig hos deg, vi hørte mye på musikk og så ofte filmer sammen. Meg, deg, søsteren min (Nathalie) og broren min (Henrik). Alt var som normalt, bare uten mamma.
    Men en dag, fikk vi vite at du hadde reist til Canada. Du skulle bare være der en uke, sa du. Og det var du, men du reiste flere ganger etter det. Til slutt endte det opp med at du flyttet dit. Jeg var helt knust, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Bare forlate oss på den måten? Hvordan kunne du etterlate deg en så stor sorg som du gjorde? Unnskyld, men hva faen tenkte du?
    Jeg  sitter igjen her i dag, gråter ofte over deg. Årene opp igjennom har vært tunge. Du har jo kommet på besøk og alt slikt, men det er virkelig ikke det samme. Istedet for å skrive opp alt på nytt, kan jeg legge ut det ene notatet mitt fra facebook:


    Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne...

    Du var pappaen min. Du er pappaen min..

    Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor du valgte å flytte fra oss, og vekk fra familien ...

    Hva tenkte du på ? Virker ikke som du tenkte så særlig på barna dine når du gjorde det ..

    Men du sa aldri unnskyld for det du gjorde heller .

    Men det aller verste er å kjenne et slikt tomrom, å gå resten av livet og kjenne at noe mangler..

    Du sårer meg , pappa.

    Du kunne komme til Henrik og Nathalie sin konfirmasjon, men ikke min.. Greit at du kanskje ikke har råd til det, men du kunne tenkt på det litt før ...

    Jeg føler du ikke bryr deg så mye. Du ringer nesten aldri lenger. Og når du først ringer, sier du det samme om og om igjen.. Alltid det samme gamle.. Hva vi har gjort på, om det har skjedd noe nytt..

    Alltid det samme...

     

    Jeg tenker ofte på deg. Prøver å huske ansiktet ditt. Noe som ikke er lett, uansett hvor hardt jeg prøver ..

    Jeg ser på gamle bilder, fra den gang jeg var liten og sov i armkroken din. Hvorfor kan jeg ikke spole tilbake tiden, og få det slik igjen? Ligge sovende, trygt i pappan min sin armkrok....

    Det begynner å bli rart å kalle deg "faren min"... det føles ikke som du er faren min lengre... Vet ikke hvorfor, kanskje fordi vi såvidt snakker sammen ? Du snakker egentlig mest med Nathalie og Henrik .. Skulle gjerne snakket mer med deg jeg og, men det er ikke lett for meg, når jeg såvidt kjenner deg... Forstår du ?

     

    Når jeg er hjemme hos andre venner, ser jeg på deres familie .. De fleste av dem har en far.  Jeg misunner dem. Uansett hvor mye de krangler med faren sin, eller hvor vanskelig det er å bo med han, så misunner jeg dem så grådig.. For jeg har ikke en far som bor hjemme og kjefter og ler med meg.. Jeg opplever det ikke på samme måte som dem...

     

    Og noe jeg er redd for, er at jeg aldri får se deg igjen ... Hvem vet ? Hvordan kan jeg vite at du kommer hjem igjen ?

    Skal det ta tre år til før du kommer hjem igjen ? Da er jeg atten år .. Ting forandrer seg, pappa ... Kanskje vi mister kontakten og vi aldri møtes igjen ..

     

    Men jeg vil ikke tenke sånn... men jeg gjør det... Det gjør det også vanskelig å sove . Når jeg lukker øynene, og prøver å sove, tenker jeg ofte på deg... Og det gjør vondt.. Jeg liker ikke å tenke på deg lengre... Jeg kjenner deg ikke ... Når du var hjemme, var det nesten feil å kalle deg "pappa"... Det var rart, og uvandt.. og nytt....

    Men, kommer du hjem flere ganger ? Eller ikke ?

    Jeg vet ikke om jeg vil ha deg hjem en gang ...

    Du kommer hjem, jeg knytter meg til deg, du reiser, og det er akkurat som å miste deg på nytt ... Det blir bare verre og verre.. Hvorfor slutter du ikke bare å ringe ..? Jeg sier det ikke for å være frekk.. hver gang jeg legger på, etter å ha snakket med deg, får jeg vondt inni meg .. Et stort tomrom.. hvem kan fylle det? Ingen, bortsett fra deg...

     

    Hadde du visst hvor ofte jeg gråt over deg, og det du gjorde... jeg tror du hadde blitt sjokkert.... Jeg pleier ikke å gråte over så mye lengre, men jeg gråter bare ved tanken av deg.. Ville du at jeg skulle ha det sånn ? At vi skulle ha det sånn? Meg, Nathalie og Henrik? Ikke vet jeg ...

     

    Men du vil alltid være pappaen min... Håper du er lykkelig slik du har det nå.

     

    Evig glad i deg. 




  • Les mer i arkivet Februar 2015 Januar 2015 Desember 2014
    hits