Juliane Jorn - Legg meg til som venn !:)
Forside Add meg Om meg Kontakt

HVORFOR FORSTÅR DU IKKE?



Først vil jeg beklage fraværet mitt, jeg har trengt en liten pause. Skjer så mye for tiden, nå når det snart er jul og alt, hihi" Men, skal prøve å blogge mer, jeg savner det veldig, selv om jeg har dårlig tid.

Åh, kjærlighet. Hva er egentlig det? vet du egentlig hva det er? De fleste vet det og har følt det, men om det er ekte og rett, er nok mange som er usikker på. Min beste venninne er i denne situasjonen.. Hvorfor er han så redd? Du er såpass glad i henne ar du ikke klarer å holde deg unna. Hun er jo noe flott som du faktisk liker veldig godt. Kanskje det er jenten du egentlig skulle giftet deg med? Det er det ingen som vet, så lenge du ikke tar sjangsen.

Dette innlegget er til alle dere som er i denne situasjonen. Du er forelsket, men tørr ikke gjøre noe med det. Når du holder rundt hun, klemmer hun hardt så hun skal føle seg elsket og trygg i dine hender, og kanskje du til og med kysser henne. Du er faktisk forelsket da, kjære deg. Men selv om du gjør alt dette med hun, så sier du at du er usikker. Livet hennes ligger i dine hender men du tørr ikke ta henne imot. Har du da tenkt på at hun faktisk ligger i hendene dine, men du slipper hun, så hun faller ned på bakken. Da, kjære deg, da mister du hun. Og please ikke forvent at du får hun tilbake etter dette. 



Du vet, når du ser den personen du er så glad i? Det gjør noe med deg, det endrer noe i deg. Du kjenner det så godt, når du hører personen le, ser du han eller hun smile, du hadde gjort alt for å høre latteren litt til, eller se personen smile i et par sekunder mer. Det er faktisk nesten trist, at vi bruker så mye tid og energi på en person som kanskje velger å droppe oss, fordi de er redde for å være i noe fast. Hvem vet, alle har ulike grunner.

Men, vi lever en gang, så hvorfor ikke satse litt, og gi personen du egentlig er forelsket i en sjanse, istedet for å håpe på at det enren går over, eller vente på at noe "bedre" kommer? For vet du hva, det er ikke sikkert noen andre kunne behandlet deg like bra som hun/han ville gjort. Det er ikke sikkert noen andre ville ofret så mye tid og gitt deg så mye kjærlighet som den personen. Men du finner aldri ut av det, for du tør ikke ta sjansen. 

Tenk litt på det. 

  • Differences



    Hei!
    Vil dere høre noe spennende? Here it goes - folk er forskjellige! Og hvor fantastisk er ikke egentlig det?

    Ja, jeg har nok en gang gått i tenkeboblen når det kommer til dette med "tykk/tynn/vær-deg-selv". For nå virker det som det er mer og mer "innafor" å være curvy/fet/overvektig whatevs, og mer og mer "fælt" å være tynn. Først var det in å være tynn, så skulle alle være tyn, men fit, og nå skal alle være "tykk". Hva er egentlig greien? Kan ikke det være like mye in å bare være det man allerede er? Fordi - big news - alle er forskjellig! Og sånn er det, og sånn kommer det alltid til å bli. Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alle hadde helt lik kroppsfasong? Da hadde ikke noen hatt noe å klage over hvertfall, så kanskje det hadde vært like greit.

    Neida, men er det bare jeg som er sinnsykt lei av sånn "æsj du er tynn/feit"-greier? Altså, hvorfor er det ikke OK å være tynn/fet, hvorfor sier dere at alle bare burde være seg selv, når det er dere som dømmer verst? Er det rart det er et såkalt "kroppspress", når det er dere som bl.a. sitter hjemme bak en skjerm, og skriver anonyme kommentarer om hvor fæl en person ser ut? Det er dere som er det onde her i verden! Det er dere som ødelegger alt av selvtillit, det er dere som gjør at den personen ikke klarer å se seg selv i speilet, som kutter for å fjerne smerten, som kanskje til og med går så langt som å ta sitt eget liv. Er det det dere vil? Drepe folk med stygge kommentarer og mobbing? For det er akkurat det dere gjør. Dere dreper selvtillit, og dere dreper personer.

    Jeg er faktisk livredd for den lille perfekte personen som ligger i sengen sin og sover - når det er så ille som det allerede er, hvordan er det da om 10-20 år? Hvordan skal jeg forklare han at det er helt ok å være seg selv, når jeg har slete med det så lenge? Jeg kunne aldri være meg selv, fordi jeg får stygge blikk, kommentarer, folk baksnakker and so on. Nå har jeg heldigvis begynt å bry meg mindre, fordi jeg vil ikke tilpasse meg 2-3 personer for at de skal like meg, når det er 7,000,000,000 personer i hele verden? Hvorfor skal jeg ofre dagen min for de personene som ikke liker meg, når jeg kan bruke tiden min på de som faktisk liker meg?

    Nei, dette blir langt, og det er sent, og jeg vil sove. Eneste jeg vil si er at dere bør faktisk bare være dere selv, dere kommer garantert mye lengre med det, og dere finner fort ut hvem som er verdt å bruke tiden på! Dere er fantastiske hver og en, på deres egen måte. 

    God natt


  • Infinity



    Kanskje jeg aldri møter deg igjen. Kanskje det ikke finnes noe etter døden, kanskje finnes det noe. Det er tusen forskjellige teorier om hva som skjer etter døden, men det er ikke noe vi vet før vi faktisk dør selv. Så, jeg vet ikke om jeg noen gang får se deg igjen, jeg vet ikke før jeg dør.

    Jeg kjente deg i flere år. Du var alltid der, du hadde alltid et smil, og du var alltid så positiv. Jeg husker hvor glad du gjorde meg, hvor glad jeg var for å ha møtt en så unik person som deg.
    For det er veldig spesielt, å møte en person som kan gjøre deg lykkelig bare med et smil. Selv når alt var på det verste, var smilet hans nok til å gjøre meg lykkelig i en hel uke.
    Jeg husker varmen din, hvordan du alltid var varm, og jeg kald. Jeg hadde gjort så mye for å kjenne den varmen igjen, for nå er jeg bare kald...
    Jeg tror ikke du vet hvor stort inntrykk du gjorde på de årene jeg kjente deg, hvor takknemlig jeg er, og hvor mye du betydde for meg.
    Jeg trodde heller aldri at bestekompisen min skulle få kreft, jeg trodde aldri du skulle dø i en alder av 15.
    Jeg føler jeg har sviktet deg, som ikke kom i begravelsen din. Jeg føler jeg aldri fikk sagt hade den ene siste gangen, jeg føler meg så fæl for det...
    Men, jeg har besøkt deg, og jeg kommer snart å besøker deg igjen, det lover jeg.

    Jeg klarer ikke skrive mer nå, men etter alt dette, har jeg skjønt at livet er alt for kort, urettferdig og tungt.
    Men, det er også fantastisk. Tenk at jeg er så heldig, tenk at han ville ha meg som sin venn, og sin barneskolekjæreste, hahah.
    Han har lært meg mye om kjærlighet, vennskap og lykke. Det virket som han alltid var lykkelig, selv gjennom sykdommen, og han hadde håp om å bli frisk.
    Og nå er han frisk. Sykdommen er borte, og han har det ikke vondt lengre.

    Tenk at jeg har vært en del av livet til Thomas. 


    Edit: dette innlegget ble litt rotete. Hadde tenkt å skrive mye mer, men det ble veldig tungt, så jeg endrer kanskje heller på det senere. 
    Ta vare på alle rundt dere.

    -Juliane

  • Alle er selvopptatte



    Jeg er en av de som konstant er nervøs for hva andre tenker om meg. Sitter jeg rart, ser jeg rar ut fra denne vinkelen, hvordan ser sminken og håret mitt ut osv. Jeg er garantert ikke den eneste som tenker slik, jeg tror alle tenker slik fra tid til annen. Jeg kan være midt i byn, og føle at "alle" stirrer på meg, fordi jeg ikke sminket meg eller tok på meg finere klær. Sannheten er vel at alle tenker vel noe lignende mens de går forbi, ingen bryr seg om hvordan hun jenten ser ut, fordi de er for opptatt med å tenke på seg selv. Alle gjør det.
    Det er ett av problemene jeg har - når jeg ikke vil bli sett, føler jeg alle stirrer. Når jeg vil bli sett, føler jeg alle trekker seg unna. 
    Kanskje det er et problem, egentlig. Alle er så opptatt med seg selv og sitt, at andre som trenger å bli sett, ikke blir det? Kanskje folk som sliter ikke blir sett av vennene eller familien sin, for de tenker mest på hvordan morgendagens antrekk skal være? Eller kanskje de selv har problemer de må finne ut av?
    Hvorfor snakker ikke folk mer sammen, om hvordan de har det, og hva de tenker? Kanskje alle trenger bekreftelse om at de er bra nok, uansett om de bruker sminke eller ikke, uansett om de har kledd seg i skjorte eller joggebukser. For helt ærlig, alle har noe ved seg selv som er fantastisk, nydelig og herlig. 
    Jeg skal ikke lyge å si at jeg ikke er en av de som dømmer, for det er jeg. Men jeg er og en av de som prøver å gjøre noe med det, og heller prøve å finne noe bra ved den personen. 
    Kanskje man bør begynne å gi komplimenter for de gode tingene ved personer, istedet for de negative. Da tror jeg alle hadde sluttet å tenke så mye på seg selv som man gjør, hvis man hadde blitt minnet på de vakre tingene ved en... Hva tror dere?

    Dette ble et veldig rotete innlegg, men jeg har så masse tanker som surrer rundt i hodet mitt, dette er bare 1/5 av de, hahah. Jeg sliter veldig med å sette ord på tankene mine, for når jeg først tenker mye, blir det helt rotete, så jeg får ikke ut alt. Det høres rart ut, haha.
     

  • All of you



    (skrevet for noen dager siden)
     

    Noen vil alltid være bedre. Noen vil alltid være bedre enn meg. Jeg er en person på en planet med syv milliarder andre. Du kan alltid finne bedre. Jeg klarer ikke å tro at èn person skal velge å dele resten av livet sitt med meg når det er så mange andre å velge mellom. Jeg klarer ikke å tro at jeg kan gjøre en annen person lykkelig, at en annen person vil se meg på mitt verste, på mitt beste, og likevel elske meg. 
    Jeg overtenker, jeg blir fort sjalu, jeg kan lage krangler ut av bagateller.. Jeg har mange feil. Men hvem har ikke det? Det er det som gjør en person "hel". Og kanskje noen vil se på feilene mine som en "god" ting, og skjønner at jeg bare er menneskelig. Jeg har mistet så mange, så jeg er bare redd for å miste enda fler. Blir jeg først glad i noen, blir jeg veldig glad i de, selvom jeg ikke sier eller viser noe tegn til det. 
    Vet virkelig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg har bare så mye jeg vil skrive, men som jeg ikke kan skrive... Det blir for personlig. Så jeg skriver det jeg kan, selvom det blir et megakjipt innlegg for "alle" leserene mine.. Men men.

    Jeg er utrolig heldig som har både familie, gode venner og en nydelig sønn. Vil takke alle dere for at dere har vært her for meg gjennom de tunge tidene, gode tidene, gjennom tårer og latter. Dere har sett meg på mitt verste og på mitt beste, og jeg er så utrolig takknemlig.
    Jeg er glad i dere.
     

  • Curves are better than bones



    Okei, for det første... HVA?
    Hvilken idiot lager slike quotes?
    Siden alle lager innlegg om hvor vakre store damer er og hvor mye de blir mobbet, skal jeg nå lage et innlegg om hvor vakre tynne kan være, og at vi og faktisk blir mobbet (wow, sant)

    Jeg er en av de som regnes som "undervektig" og alltid har vært tynn. Dette er noe jeg ikke kan noe for, uansett hvor mye jeg spiser. Jeg putter dritt i kroppen min hver dag, spiser til jeg nesten spyr, og likevel blir jeg ikke tykkere.
    Folk har sagt til meg "du burde legge på deg!" og de mener det er helt greit. Hvorfor er det da ikke greit at jeg sier til en tykk person "du burde ta av noen kilo!". Kan noen forklare meg logikken i det?
    Det er like sårende for meg å bli kalt tynn, stilk og beinrangel som det er for en overvektig å bli kalt tykk, rund og bolle. (gode eksempler, sant?)


    Daglig ser jeg slike bilder bli delt, gutter liker å ha noe å ta i, ekte menn går etter fyldige damer, er finere å ha former enn å se ut som en strek, osvosv. Det verste er at mange syntes det er heeelt greit å dele disse bildene, for hallo, ingen tynne er jo fine, og vi har hvertfall ikke følelser. Niks.
    Hadde jeg delt et bilde der jeg sa at tynne jenter er finere enn fyldige, hadde jeg fått så mye hat. For det er nettmobbing, nemlig, og folk blir såret.


    Og jeg er heller ikke attraktiv, jeg er tynn skjønner dere, og uten former. 

    Får også høre den "du burde gå opp noen kilo". Ja, går og gjør det med en gang, for det er kjempelett.

    Hahah, mener dere det? Det er like vanskelig for meg å gå opp noen kilo som det er for andre å gå ned i kilo. Jeg har prøvd flere ganger. Eneste gangen jeg gikk opp i vekt var når jeg var gravid...
    Om man mener formfulle jenter er vakrere enn tynne, er det like mye "mobbing" som om jeg skulle satt at tynne jenter er vakrere en formfulle. Noen som ser hva jeg vil frem til? Fordi jeg ikke er formfull tror folk jeg har spiseforstyrrelser, jeg er sykelig tynn og folk prøver å få i meg så mye mat som mulig, haha. Kjempegøy, ikke sant.

    Jeg syntes begge deler er like vakkert, og man burde slutte å legge så mye press på dette tullet. Ja, jeg legger press på det nå, men jeg er drit lei. Alle er forskjellig, og det er det som gjør oss vakre. 

    -Juliane




     

  • Når ting ikke går helt som planlagt



    Alle legger vel planer for fremtiden. Hva de vil jobbe som, hvem de vil dele livet med, hvor mange barn de skal få, hvor de skal bo, hvilken bil de skal ha, osv osv.
    Jeg hadde og mange planer, som endret seg med årene. Jeg skulle først bo i Los Angeles med Helene, bestevenninnen min, for å bli berømt. Så skulle jeg flytte til Haugesund fordi de hadde så fin dialekt. Jeg skulle fullføre videregående, få jobb, finne meg mann, gifte meg, og så få barn.
    Nå begynte jeg med å få barn da...
    Men uansett, fremtiden er litt skremmende, samtidig som jeg gleder meg. Jeg får ha Noah ved min side gjennom hele livet mitt. Og det er foreløpig alt jeg trenger. Men hva med jobb, utdanning, familie, osv? Jeg begynner på skolen til høsten igjen, noe jeg gleder meg til. Jeg tror jeg skal klare å fullføre nå som jeg har en så stor motivasjon som Noah.
    Jobb må jeg søke på en gang, noe jeg gruer meg litt mer til. For jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med tanke på at jeg sliter litt med å snakke med folk. Men jeg øver, og håper det kommer seg.
    Men, kommer det bare (ikke BARE da men dere skjønner) til å være meg og Noah resten av livet? Eller kommer jeg til å møte "the one"?
    Kanskje jeg blir en gal dame med 100 katter, who knows.
    Neida, men det er litt skremmende, for jeg føler at jeg ikke er den personen gutter får så sterke følelser for, fordi jeg er så... Ja, rar.
    Dette ble plutselig et innlegg om gutter, sorry, haha. Var ikke det jeg skulle skrive om...
    Meningen med alt dette, er at jeg er bekymret for fremtiden rett og slett, samtidig som jeg gleder meg.
    Og jeg har visst skamlav selvtillit, haha herregud. Tror det er på tide å legge seg...
    Neida joda.

    Nei, men for tiden går det opp og ned. Noah er fantastisk, men jeg har mye å tenke på. Enkelte ganger er jeg så lykkelig at jeg kunne spydd sommerfugler, andre dager sitter jeg på badet og depper, haha. (Ja, Noah sover da, jeg lar han ikke være alene i en evighet akkurat, hahah)
    Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, er bare et rot oppi hodet mitt for tiden. Mye følelser, drama, glede, sorg, latterkramper og tårer. Hormonell, sa du?
    Nei, nå laller jeg. I morgen har jeg bestemt meg for å stå opp tidlig og lage egg og bacon til frokost. Mmmmm.
    Natta!

  • Mitt valg



    Tenkte jeg bare skulle ta opp noe, vet ikke om jeg kommer til å poste innlegget med en gang, folk kan lett misforstå og få et negativt inntrykk av meg osv. Jeg vet ikke.
    Jeg ligger i sengen med Noah ved siden av meg. Hver dag er det bekymringer om både fremtid og andre ting, jeg er redd for at han bare skal "forsvinne" og at alt bare er en drøm.
    Jeg er også livredd for hvordan ting blir fremover, jeg er redd for å fortelle folk om tankene mine fordi jeg ikke har et liv som er en dans på roser.
    Jeg kunne ikke blitt lykkeligere, det er ikke det, men det er mange tanker som surrer rundt.
    Jeg ble gravid i desember 2012. 16 år, med mange dårlige dager, mye å slite med, og jeg holdt mye inne. På den tiden visste jeg ikke at jeg var gravid.
    Jeg fant det ut i slutten av februar hvis jeg ikke husker feil. Jeg var hos legen og fikk det bekreftet. Vi målte hvor mange uker jeg var på vei, og vi snakket om abort. Jeg var først veldig usikker på alt, jeg kom til å skuffe så mangen, kanskje jeg var for "syk" til å få beholde han, kanskje det var noe gale med babyen, kanskje det var noe gale med meg, var jeg klar for å legge vekk ungdomslivet jeg egentlig aldri hadde? Eneste jeg pleide å gjøre var å være med kjæresten eller sitte hjemme, møte en venninne i ny og ne, ble aldri invitert på fest. Men hva skulle jeg si til mamma?
    Jeg fikk høre hjertelyden hans. Det var så spesielt og vakkert at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre... Det vokste et liv inni meg, og jeg bestemmer om det skal få leve videre eller dø...
    Jeg var livredd, samtidig veldig spent. Glad og trist, forvirret og usikker. Det er så mange følelser på en gang...
    Ukene gikk, og jeg måtte bestemme meg kjapt. Ultralyden var noen dager unna, og jeg fortalte hva jeg ville. Ikke noen overraskelse...
    Jeg hadde bursdag i mars, og eneste jeg husker var at hele dagen var deprimerende. Jeg pleide å elske å ha bursdag og å feire med pizza og brus men... Jeg husker bare at jeg satt i sofaen og var trist. Jeg hadde skuffet alle...
    Onsdag 21 mars var det ultralyd. BT og jeg surret mye frem og tilbake før vi fant ut hvor vi skulle være...
    Vi ble tatt imot av en søt, litt gammel dame. Hun målte at jeg var 16+6 (tror det var det???) uker på vei, legen trodde jeg var 11... Vi fikk vite kjønnet. En liten gutt... Det var helt fantastisk å gå på ultralyd og se det lille "romvesnet" inni deg, og se bevegelsene og alt...
    Det var varmt og fint vær, og jeg ringte mamma, sa at vi skulle få en gutt og hvor langt vi var på vei... Skulle sende bilde av ultralydbildene til hun og Nathalie så fort som mulig, haha. Jeg var ikke like trist lengre nå, jeg var glad og lykkelig...
    Ukene gikk og jeg hadde et perfekt svangerskap. Ingen plager. Og nå har jeg en perfekt sønn... Jeg angrer ikke på valget jeg tok om å bli mor i denne alderen, jeg føler at det var det rette av meg, og at dette er noe jeg passer bra til. Livet mitt er mye bedre nå som jeg har Noah, jeg sliter ikke like mye som før. Og jeg kan ikke se for meg livet uten han nå...
    Hadde jeg ikke hatt han aner jeg ikke hvor jeg hadde vært. Tross i alt dette anbefaler jeg ingen å bli ung mor med vilje, det er ikke alle som er like heldige som meg. *skryteskryte*
    Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget egentlig. Jeg er bare så lykkelig, endelig. Kan skrive rett ut at Noah var "redningen" min når alt var mørkt. Gud, jeg er så heldig...

  • Usikkerhet



    Den siste tiden har vært fylt med følelser. Både gode og vonde. Jeg er lykkelig, og føler meg som verdens heldigste. Samtidig er jeg trist og har det vondt. Jeg har et "nytt" liv, jeg har en som er avhengig av meg. Jeg har kjent på den plutselige følelsen av å elske noen du nettopp har møtt, en man kunne dødd for. Det er skummelt, men så fantastisk.
    Oppi alt dette har jeg denne vonde følelsen dypt inni meg, og det er ikke noe som gjelder sønnen min for å si det slik. Det er bare denne vonde følelsen av at noe ikke stemmer, samtidig som man ikke føler den følelsen, for man kjenner at man er tom på innsiden. Skal man si noe, eller bare vente og håpe på det beste - eller det verste..?
    Det er vel normalt å føle seg ensom når man er alene hver dag med en liten baby som enda ikke kan snakke, mens alle vennene er på skolen eller bare ikke har tid til deg lengre.. Men samtidig lever man i sin egen boble der alt er perfekt, når småen smiler når jeg snakker til han, når han stirrer meg i øynene og ser at han følger med... Uten de små gledene her, uten Noah, lurer jeg på hvordan jeg hadde vært. Hadde jeg fortsatt slitt som før, hadde jeg vært alene hver dag, hadde jeg mistet alle..? Det er så mye jeg lurer på.
    Men hvorfor er det så vanskelig for meg å snakke om dette? Hvorfor er det lettere å skrive hva jeg føler enn å si det høyt? Jeg vet at hadde jeg klart å snakke høylytt om hva jeg følte hadde det blitt enklere... Jeg har prøvd, men jeg klarer det ikke. Jeg er så usikker på så mye nå, og jeg vet ikke om jeg vil spole tiden tilbake, da alt var bra.. Eller frem, for å se om ting har forandret seg og blitt bedre..
    Ikke misforstå meg, jeg har det så bra nå, jeg har en perfekt sønn, som jeg aldri ville vært uten. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg beholdt ham. Men det er masse annet som skjer rundt meg for tiden, ting jeg ikke har snakket med noen om.. Det er noe jeg må tenke gjennom selv, og finne ut av. Andre kan ikke snakke for meg, ta valg for meg eller gjøre enkelte ting for meg. Det er opp til meg.

  • Les mer i arkivet Februar 2015 Januar 2015 Desember 2014
    hits