Juliane Jorn - Legg meg til som venn !:)
Forside Add meg Om meg Kontakt

HVORFOR FORSTR DU IKKE?



Frst vil jeg beklage fravret mitt, jeg har trengt en liten pause. Skjer s mye for tiden, n nr det snart er jul og alt, hihi" Men, skal prve blogge mer, jeg savner det veldig, selv om jeg har drlig tid.

h, kjrlighet. Hva er egentlig det? vet du egentlig hva det er? De fleste vet det og har flt det, men om det er ekte og rett, er nok mange som er usikker p. Min beste venninne er i denne situasjonen.. Hvorfor er han s redd? Du er spass glad i henne ar du ikke klarer holde deg unna.Hun er jo noe flott som du faktisk liker veldig godt. Kanskje det er jenten du egentlig skulle giftet deg med? Det er det ingen som vet, s lenge du ikke tar sjangsen.

Dette innlegget er til alle dere som er i denne situasjonen. Du er forelsket, men trr ikke gjre noe med det. Nr du holder rundt hun, klemmer hun hardt s hun skal fle seg elsket og trygg i dine hender, og kanskje du til og med kysser henne. Du er faktisk forelsket da, kjre deg. Men selv om du gjr alt dette med hun, s sier du at du er usikker. Livet hennes ligger i dine hender men du trr ikke ta henne imot. Har du da tenkt p at hun faktisk ligger i hendene dine, men du slipper hun, s hun faller ned p bakken. Da, kjre deg, da mister du hun. Og please ikke forvent at du fr hun tilbake etter dette.



Du vet, nr du ser den personen du er s glad i? Det gjr noe med deg, det endrer noe i deg. Du kjenner det s godt, nr du hrer personen le, ser du han eller hun smile, du hadde gjort alt for hre latteren litt til, eller se personen smile i et par sekunder mer. Det er faktisk nesten trist, at vi bruker s mye tid og energi p en person som kanskje velger droppe oss, fordi de er redde for vre i noe fast. Hvem vet, alle har ulike grunner.

Men, vi lever en gang, s hvorfor ikke satse litt, og gi personen du egentlig er forelsket i en sjanse, istedet for hpe p at det enren gr over, eller vente p at noe "bedre" kommer? For vet du hva, det er ikke sikkert noen andre kunne behandlet deg like bra som hun/han ville gjort. Det er ikke sikkert noen andre ville ofret s mye tid og gitt deg s mye kjrlighet som den personen. Men du finner aldri ut av det, for du tr ikke ta sjansen.

Tenk litt p det.

  • Differences



    Hei!
    Vil dere hre noe spennende? Here it goes - folk er forskjellige! Og hvor fantastisk er ikke egentlig det?

    Ja, jeg har nok en gang gtt i tenkeboblen nr det kommer til dette med "tykk/tynn/vr-deg-selv". For n virker det som det er mer og mer "innafor" vre curvy/fet/overvektig whatevs, og mer og mer "flt" vre tynn. Frst var det in vre tynn, s skulle alle vre tyn, men fit, og n skal alle vre "tykk". Hva er egentlig greien? Kan ikke det vre like mye in bare vre det man allerede er? Fordi - big news - alle er forskjellig! Og snn er det, og snn kommer det alltid til bli. Hvor kjedelig hadde det ikke vrt om alle hadde helt lik kroppsfasong? Da hadde ikke noen hatt noe klage over hvertfall, s kanskje det hadde vrt like greit.

    Neida, men er det bare jeg som er sinnsykt lei av snn "sj du er tynn/feit"-greier? Alts, hvorfor er det ikke OK vre tynn/fet, hvorfor sier dere at alle bare burde vre seg selv, nr det er dere som dmmer verst? Er det rart det er et skalt "kroppspress", nr det er deresom bl.a. sitter hjemme bak en skjerm, og skriver anonyme kommentarer om hvor fl en person ser ut? Det er dere som er det onde her i verden! Det er dere som delegger alt av selvtillit, det er dere som gjr at den personen ikke klarer se seg selv i speilet, som kutter for fjerne smerten, som kanskje til og med gr s langt som ta sitt eget liv. Er det det dere vil? Drepe folk med stygge kommentarer og mobbing? For det er akkurat det dere gjr. Dere dreper selvtillit, og dere dreper personer.

    Jeg er faktisk livredd for den lille perfekte personen som ligger i sengen sin og sover - nr det er s ille som det allerede er, hvordan er det da om 10-20 r? Hvordan skal jeg forklare han at det er helt ok vre seg selv, nr jeg har slete med det s lenge? Jeg kunne aldri vre meg selv, fordi jeg fr stygge blikk, kommentarer, folk baksnakker and so on. N har jeg heldigvis begynt bry meg mindre, fordi jeg vil ikke tilpasse meg 2-3 personer for at de skal like meg, nr det er 7,000,000,000 personer i hele verden? Hvorfor skal jeg ofre dagen min for de personene som ikke liker meg, nr jeg kan bruke tiden min p de som faktisk liker meg?

    Nei, dette blir langt, og det er sent, og jeg vil sove. Eneste jeg vil si er at dere br faktisk bare vre dere selv, dere kommer garantert mye lengre med det, og dere finner fort ut hvem som er verdt bruke tiden p! Dere er fantastiske hver og en, p deres egen mte.

    God natt


  • Infinity



    Kanskje jeg aldri mter deg igjen. Kanskje det ikke finnes noe etter dden, kanskje finnes det noe. Det er tusen forskjellige teorier om hva som skjer etter dden, men det er ikke noe vi vet fr vi faktisk dr selv. S, jeg vet ikke om jeg noen gang fr se deg igjen, jeg vet ikke fr jeg dr.

    Jeg kjente deg i flere r. Du var alltid der, du hadde alltid et smil, og du var alltid s positiv. Jeg husker hvor glad du gjorde meg, hvor glad jeg var for ha mtt en s unik person som deg.
    For det er veldig spesielt, mte en person som kan gjre deg lykkelig bare med et smil. Selv nr alt var p det verste, var smilet hans nok til gjre meg lykkelig i en hel uke.
    Jeg husker varmen din, hvordan du alltid var varm, og jeg kald. Jeg hadde gjort s mye for kjenne den varmen igjen, for n er jeg bare kald...
    Jeg tror ikke du vet hvor stort inntrykk du gjorde p de rene jeg kjente deg, hvor takknemlig jeg er, og hvor mye du betydde for meg.
    Jeg trodde heller aldri at bestekompisen min skulle f kreft, jeg trodde aldri du skulle d i en alder av 15.
    Jeg fler jeg har sviktet deg, som ikke kom i begravelsen din. Jeg fler jeg aldri fikk sagt hade den ene siste gangen, jeg fler meg s fl for det...
    Men, jeg har beskt deg, og jeg kommer snart besker deg igjen, det lover jeg.

    Jeg klarer ikke skrive mer n, men etter alt dette, har jeg skjnt at livet er alt for kort, urettferdig og tungt.
    Men, det er ogs fantastisk. Tenk at jeg er s heldig, tenk at han ville ha meg som sin venn, og sin barneskolekjreste, hahah.
    Han har lrt meg mye om kjrlighet, vennskap og lykke. Det virket som han alltid var lykkelig, selv gjennom sykdommen, og han hadde hp om bli frisk.
    Og n er han frisk. Sykdommen er borte, og han har det ikke vondt lengre.

    Tenk at jeg har vrt en del av livet til Thomas.


    Edit: dette innlegget ble litt rotete. Hadde tenkt skrive mye mer, men det ble veldig tungt, s jeg endrer kanskje heller p det senere.
    Ta vare p alle rundt dere.

    -Juliane

  • Alle er selvopptatte



    Jeg er en av de som konstant er nervs for hva andre tenker om meg. Sitter jeg rart, ser jeg rar ut fra denne vinkelen, hvordan ser sminken og hret mitt ut osv. Jeg er garantert ikke den eneste som tenker slik, jeg tror alle tenker slik fra tid til annen. Jeg kan vre midt i byn, og fle at "alle" stirrer p meg, fordi jeg ikke sminket meg eller tok p meg finere klr. Sannheten er vel at alle tenker vel noe lignende mens de gr forbi, ingen bryr seg om hvordan hun jenten ser ut, fordi de er for opptatt med tenke p seg selv. Alle gjr det.
    Det er ett av problemene jeg har - nr jeg ikke vil bli sett, fler jeg alle stirrer. Nr jeg vil bli sett, fler jeg alle trekker seg unna.
    Kanskje det er et problem, egentlig. Alle er s opptatt med seg selv og sitt, at andre som trenger bli sett, ikke blir det? Kanskje folk som sliter ikke blir sett av vennene eller familien sin, for de tenker mest p hvordan morgendagens antrekk skal vre? Eller kanskje de selv har problemer de m finne ut av?
    Hvorfor snakker ikke folk mer sammen, om hvordan de har det, og hva de tenker? Kanskje alle trenger bekreftelse om at de er bra nok, uansett om de bruker sminke eller ikke, uansett om de har kledd seg i skjorte eller joggebukser. For helt rlig, alle har noe ved seg selv som er fantastisk, nydelig og herlig.
    Jeg skal ikke lyge si at jeg ikke er en av de som dmmer, for det er jeg. Men jeg er og en av de som prver gjre noe med det, og heller prve finne noe bra ved den personen.
    Kanskje man br begynne gi komplimenter for de gode tingene ved personer, istedet for de negative. Da tror jeg alle hadde sluttet tenke s mye p seg selv som man gjr, hvis man hadde blitt minnet p de vakre tingene ved en... Hva tror dere?

    Dette ble et veldig rotete innlegg, men jeg har s masse tanker som surrer rundt i hodet mitt, dette er bare 1/5 av de, hahah. Jeg sliter veldig med sette ord p tankene mine, for nr jeg frst tenker mye, blir det helt rotete, s jeg fr ikke ut alt. Det hres rart ut, haha.

  • All of you



    (skrevet for noen dager siden)

    Noen vil alltid vre bedre. Noen vil alltid vre bedre enn meg. Jeg er en person p en planet med syv milliarder andre. Du kan alltid finne bedre. Jeg klarer ikke tro at n person skal velge dele resten av livet sitt med meg nr det er s mange andre velge mellom. Jeg klarer ikke tro at jeg kan gjre en annen person lykkelig, at en annen person vil se meg p mitt verste, p mitt beste, og likevel elske meg.
    Jeg overtenker, jeg blir fort sjalu, jeg kan lage krangler ut av bagateller.. Jeg har mange feil. Men hvem har ikke det? Det er det som gjr en person "hel". Og kanskje noen vil se p feilene mine som en "god" ting, og skjnner at jeg bare er menneskelig. Jeg har mistet s mange, s jeg er bare redd for miste enda fler. Blir jeg frst glad i noen, blir jeg veldig glad i de, selvom jeg ikke sier eller viser noe tegn til det.
    Vet virkelig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg har bare s mye jeg vil skrive, men som jeg ikke kan skrive... Det blir for personlig. S jeg skriver det jeg kan, selvom det blir et megakjipt innlegg for "alle" leserene mine.. Men men.

    Jeg er utrolig heldig som har bde familie, gode venner og en nydelig snn. Vil takke alle dere for at dere har vrt her for meg gjennom de tunge tidene, gode tidene, gjennom trer og latter. Dere har sett meg p mitt verste og p mitt beste, og jeg er s utrolig takknemlig.
    Jeg er glad i dere.


  • Curves are better than bones



    Okei, for det frste... HVA?
    Hvilken idiot lager slike quotes?
    Siden alle lager innlegg om hvor vakre store damer er og hvor mye de blir mobbet, skal jeg n lage et innlegg om hvor vakre tynne kan vre, og at vi og faktisk blir mobbet (wow, sant)

    Jeg er en av de som regnes som "undervektig" og alltid har vrt tynn. Dette er noe jeg ikke kan noe for, uansett hvor mye jeg spiser. Jeg putter dritt i kroppen min hver dag, spiser til jeg nesten spyr, og likevel blir jeg ikke tykkere.
    Folk har sagt til meg "du burde legge p deg!" og de mener det er helt greit. Hvorfor er det da ikke greit at jeg sier til en tykk person "du burde ta av noen kilo!". Kan noen forklare meg logikken i det?
    Det er like srende for meg bli kalt tynn, stilk og beinrangel som det er for en overvektig bli kalt tykk, rund og bolle. (gode eksempler, sant?)


    Daglig ser jeg slike bilder bli delt, gutter liker ha noe ta i, ekte menn gr etter fyldige damer, er finere ha former enn se ut som en strek, osvosv. Det verste er at mange syntes det er heeelt greit dele disse bildene, for hallo, ingen tynne er jo fine, og vi har hvertfall ikke flelser. Niks.
    Hadde jeg delt et bilde der jeg sa at tynne jenter er finere enn fyldige, hadde jeg ftt s mye hat. For det er nettmobbing, nemlig, og folk blir sret.


    Og jeg er heller ikke attraktiv, jeg er tynn skjnner dere, og uten former.

    Fr ogs hre den "du burde g opp noen kilo". Ja, gr og gjr det med en gang, for det er kjempelett.

    Hahah, mener dere det? Det er like vanskelig for meg g opp noen kilo som det er for andre g ned i kilo. Jeg har prvd flere ganger. Eneste gangen jeg gikk opp i vekt var nr jeg var gravid...
    Om man mener formfulle jenter er vakrere enn tynne, er det like mye "mobbing" som om jeg skulle satt at tynne jenter er vakrere en formfulle. Noen som ser hva jeg vil frem til? Fordi jeg ikke er formfull tror folk jeg har spiseforstyrrelser, jeg er sykelig tynn og folk prver f i meg s mye mat som mulig, haha. Kjempegy, ikke sant.

    Jeg syntes begge deler er like vakkert, og man burde slutte legge s mye press p dette tullet. Ja, jeg legger press p det n, men jeg er drit lei. Alle er forskjellig, og det er det som gjr oss vakre.

    -Juliane




  • Nr ting ikke gr helt som planlagt



    Alle legger vel planer for fremtiden. Hva de vil jobbe som, hvem de vil dele livet med, hvor mange barn de skal f, hvor de skal bo, hvilken bil de skal ha, osv osv.
    Jeg hadde og mange planer, som endret seg med rene. Jeg skulle frst bo i Los Angeles med Helene, bestevenninnen min, for bli bermt. S skulle jeg flytte til Haugesund fordi de hadde s fin dialekt. Jeg skulle fullfre videregende, f jobb, finne meg mann, gifte meg, og s f barn.
    N begynte jeg med f barn da...
    Men uansett, fremtiden er litt skremmende, samtidig som jeg gleder meg. Jeg fr ha Noah ved min side gjennom hele livet mitt. Og det er forelpig alt jeg trenger. Men hva med jobb, utdanning, familie, osv? Jeg begynner p skolen til hsten igjen, noe jeg gleder meg til. Jeg tror jeg skal klare fullfre n som jeg har en s stor motivasjon som Noah.
    Jobb m jeg ske p en gang, noe jeg gruer meg litt mer til. For jeg vet ikke hvordan det kommer til g med tanke p at jeg sliter litt med snakke med folk. Men jeg ver, og hper det kommer seg.
    Men, kommer det bare (ikke BARE da men dere skjnner) til vre meg og Noah resten av livet? Eller kommer jeg til mte "the one"?
    Kanskje jeg blir en gal dame med 100 katter, who knows.
    Neida, men det er litt skremmende, for jeg fler at jeg ikke er den personen gutter fr s sterke flelser for, fordi jeg er s... Ja, rar.
    Dette ble plutselig et innlegg om gutter, sorry, haha. Var ikke det jeg skulle skrive om...
    Meningen med alt dette, er at jeg er bekymret for fremtiden rett og slett, samtidig som jeg gleder meg.
    Og jeg har visst skamlav selvtillit, haha herregud. Tror det er p tide legge seg...
    Neida joda.

    Nei, men for tiden gr det opp og ned. Noah er fantastisk, men jeg har mye tenke p. Enkelte ganger er jeg s lykkelig at jeg kunne spydd sommerfugler, andre dager sitter jeg p badet og depper, haha. (Ja, Noah sover da, jeg lar han ikke vre alene i en evighet akkurat, hahah)
    Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, er bare et rot oppi hodet mitt for tiden. Mye flelser, drama, glede, sorg, latterkramper og trer. Hormonell, sa du?
    Nei, n laller jeg. I morgen har jeg bestemt meg for st opp tidlig og lage egg og bacon til frokost. Mmmmm.
    Natta!

  • Mitt valg



    Tenkte jeg bare skulle ta opp noe, vet ikke om jeg kommer til poste innlegget med en gang, folk kan lett misforst og f et negativt inntrykk av meg osv. Jeg vet ikke.
    Jeg ligger i sengen med Noah ved siden av meg. Hver dag er det bekymringer om bde fremtid og andre ting, jeg er redd for at han bare skal "forsvinne" og at alt bare er en drm.
    Jeg er ogs livredd for hvordan ting blir fremover, jeg er redd for fortelle folk om tankene mine fordi jeg ikke har et liv som er en dans p roser.
    Jeg kunne ikke blitt lykkeligere, det er ikke det, men det er mange tanker som surrer rundt.
    Jeg ble gravid i desember 2012. 16 r, med mange drlige dager, mye slite med, og jeg holdt mye inne. P den tiden visste jeg ikke at jeg var gravid.
    Jeg fant det ut i slutten av februar hvis jeg ikke husker feil. Jeg var hos legen og fikk det bekreftet. Vi mlte hvor mange uker jeg var p vei, og vi snakket om abort. Jeg var frst veldig usikker p alt, jeg kom til skuffe s mangen, kanskje jeg var for "syk" til f beholde han, kanskje det var noe gale med babyen, kanskje det var noe gale med meg, var jeg klar for legge vekk ungdomslivet jeg egentlig aldri hadde? Eneste jeg pleide gjre var vre med kjresten eller sitte hjemme, mte en venninne i ny og ne, ble aldri invitert p fest. Men hva skulle jeg si til mamma?
    Jeg fikk hre hjertelyden hans. Det var s spesielt og vakkert at jeg ikke visste hva jeg skulle gjre... Det vokste et liv inni meg, og jeg bestemmer om det skal f leve videre eller d...
    Jeg var livredd, samtidig veldig spent. Glad og trist, forvirret og usikker. Det er s mange flelser p en gang...
    Ukene gikk, og jeg mtte bestemme meg kjapt. Ultralyden var noen dager unna, og jeg fortalte hva jeg ville. Ikke noen overraskelse...
    Jeg hadde bursdag i mars, og eneste jeg husker var at hele dagen var deprimerende. Jeg pleide elske ha bursdag og feire med pizza og brus men... Jeg husker bare at jeg satt i sofaen og var trist. Jeg hadde skuffet alle...
    Onsdag 21 mars var det ultralyd. BT og jeg surret mye frem og tilbake fr vi fant ut hvor vi skulle vre...
    Vi ble tatt imot av en st, litt gammel dame. Hun mlte at jeg var 16+6 (tror det var det???) uker p vei, legen trodde jeg var 11... Vi fikk vite kjnnet. En liten gutt... Det var helt fantastisk g p ultralyd og se det lille "romvesnet" inni deg, og se bevegelsene og alt...
    Det var varmt og fint vr, og jeg ringte mamma, sa at vi skulle f en gutt og hvor langt vi var p vei... Skulle sende bilde av ultralydbildene til hun og Nathalie s fort som mulig, haha. Jeg var ikke like trist lengre n, jeg var glad og lykkelig...
    Ukene gikk og jeg hadde et perfekt svangerskap. Ingen plager. Og n har jeg en perfekt snn... Jeg angrer ikke p valget jeg tok om bli mor i denne alderen, jeg fler at det var det rette av meg, og at dette er noe jeg passer bra til. Livet mitt er mye bedre n som jeg har Noah, jeg sliter ikke like mye som fr. Og jeg kan ikke se for meg livet uten han n...
    Hadde jeg ikke hatt han aner jeg ikke hvor jeg hadde vrt. Tross i alt dette anbefaler jeg ingen bli ung mor med vilje, det er ikke alle som er like heldige som meg. *skryteskryte*
    Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget egentlig. Jeg er bare s lykkelig, endelig. Kan skrive rett ut at Noah var "redningen" min nr alt var mrkt. Gud, jeg er s heldig...

  • Usikkerhet



    Den siste tiden har vrt fylt med flelser. Bde gode og vonde. Jeg er lykkelig, og fler meg som verdens heldigste. Samtidig er jeg trist og har det vondt. Jeg har et "nytt" liv, jeg har en som er avhengig av meg. Jeg har kjent p den plutselige flelsen av elske noen du nettopp har mtt, en man kunne ddd for. Det er skummelt, men s fantastisk.
    Oppi alt dette har jeg denne vonde flelsen dypt inni meg, og det er ikke noe som gjelder snnen min for si det slik. Det er bare denne vonde flelsen av at noe ikke stemmer, samtidig som man ikke fler den flelsen, for man kjenner at man er tom p innsiden. Skal man si noe, eller bare vente og hpe p det beste - eller det verste..?
    Det er vel normalt fle seg ensom nr man er alene hver dag med en liten baby som enda ikke kan snakke, mens alle vennene er p skolen eller bare ikke har tid til deg lengre.. Men samtidig lever man i sin egen boble der alt er perfekt, nr smen smiler nr jeg snakker til han, nr han stirrer meg i ynene og ser at han flger med... Uten de sm gledene her, uten Noah, lurer jeg p hvordan jeg hadde vrt. Hadde jeg fortsatt slitt som fr, hadde jeg vrt alene hver dag, hadde jeg mistet alle..? Det er s mye jeg lurer p.
    Men hvorfor er det s vanskelig for meg snakke om dette? Hvorfor er det lettere skrive hva jeg fler enn si det hyt? Jeg vet at hadde jeg klart snakke hylytt om hva jeg flte hadde det blitt enklere... Jeg har prvd, men jeg klarer det ikke. Jeg er s usikker p s mye n, og jeg vet ikke om jeg vil spole tiden tilbake, da alt var bra.. Eller frem, for se om ting har forandret seg og blitt bedre..
    Ikke misforst meg, jeg har det s bra n, jeg har en perfekt snn, som jeg aldri ville vrt uten. Og jeg angrer ikke et sekund p at jeg beholdt ham. Men det er masse annet som skjer rundt meg for tiden, ting jeg ikke har snakket med noen om.. Det er noe jeg m tenke gjennom selv, og finne ut av. Andre kan ikke snakke for meg, ta valg for meg eller gjre enkelte ting for meg. Det er opp til meg.

  • Les mer i arkivet Februar 2015 Januar 2015 Desember 2014
    hits